Veiledning for oppskyting av avanserte raketter

Denne veiledningen gjelder oppskyting av avanserte raketter. Det finnes en egen veiledning for oppskyting av modellraketter.

Det kreves tillatelse for å skyte opp avanserte raketter. Denne veiledningen forklarer hva en søknad til Luftfartstilsynet om tillatelse må inneholde og hvilke krav som må være oppfylt før en oppskyting.

Forskriften inneholder et sett generelle krav til oppskyting av avanserte raketter. Det er stor variasjon i de rakettene som er regulert av forskriften. Kravene er risikobaserte og vil derfor avhenge av hvilken type avansert rakett det er snakk om. Veiledningen beskriver praksis og hva Luftfartstilsynet normalt vil legge til grunn i vurderingen av søknader og dokumentasjon.

Det anbefales at alle operatører tar kontakt med Luftfartstilsynet i en tidlig fase for et innledende møte. Dette er for å avklare hvilket dokumentasjonsnivå som er relevant for den planlagte oppskytingen.

Til forskriftens § 1.

Forskriften gjelder for oppskyting av avanserte raketter fra Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen, som ikke faller inn under lov 22. desember 2025 om aktiviteter i verdensrommet (romloven).

Forskriften gjelder ikke for oppskytingsaktiviteter med militært formål.

Dersom det er behov for nærmere veiledning om hvilke krav som gjelder for en planlagt oppskyting, bør man ta kontakt med Luftfartstilsynet.

Til forskriftens § 2 første ledd bokstav a.

Definisjonen av oppskytingsaktivitet er vid og omfatter alle aktivitetene som er direkte knyttet til oppskytingen, herunder forberedelser til oppskyting, selve avfyringen, rakettens passering gjennom luftrommet, samt retur, landing eller nedfall av raketten og dens komponenter, inntil aktiviteten er avsluttet. Definisjonen er ikke ment å omfatte andre aktiviteter slik som design og bygging av raketten.

Til forskriftens § 2 første ledd bokstav c.

Forskriften har regler om to typer raketter: modellraketter og det som i denne forskriften kalles avanserte raketter.

Avanserte raketter er raketter som ikke er modellraketter. En modellrakett er en ubemannet rakett som har en CE-merket motor i klasse A, B, C eller D, der motorens totale impuls ikke overstiger 20,0 Ns. Også en egenbygget rakett vil regnes som en modellrakett dersom den utstyres med en eller flere CE-merket motorer med samlet totalimpuls som ikke er høyere enn 20,0 Ns, og motorene er i klasse A, B, C eller D.

Alle raketter med egenbygget motor vil være avanserte raketter.

Dersom raketten enten:

• benytter CE merket motor i høyere klasse enn klasse A, B, C eller D, eller
• benytter flere CE-merkede motorer i klasse A, B, C eller D der den totale impulsen for motorene overstiger 20,0Ns,

anses den også som en avansert rakett.

Det er viktig å merke seg at det kan være krav i andre regelverk til import, bruk eller lagring av CE-merket rakett eller CE-merket rakettmotor. Dersom man skal kjøpe en CE-merket rakett eller en CE-merket rakettmotor fra andre enn en norsk forhandler, bør man undersøke hvilke krav som gjelder (for eksempel for motorer i klassene E, F og G). Denne typen motorer regnes som pyrotekniske artikler. For mer informasjon, se nettsidene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

I definisjonen av avansert rakett inngår rakettdrevne fartøy med vertikal take-off og landingskapasitet, så lenge de ikke regnes som luftfartøy.

Til forskriftens § 9.

Den som planlegger og gjennomfører en oppskyting med en avansert rakett – det som i forskriften kalles operatøren – har ansvar for at kravene i forskriften er oppfylt.

Operatøren må være enten en person over 18 år eller en juridisk person (dvs. en organisasjon med rettslig handleevne).

For at en organisasjon skal regnes som en juridisk person, må organisasjonen blant annet ha vedtekter, være etablert med et selvstendig formål, ha personer eller et styre som kan forplikte organisasjonen og ha egen økonomi. Foreninger, herunder studentforeninger, kan oppfylle disse kravene. Det er søkeren som må dokumentere at vilkårene for å være en juridisk person er oppfylt.

Til forskriftens § 10.

Det kreves tillatelse for oppskyting av avanserte raketter.

Søknad om tillatelse må inneholde informasjon som er nødvendig for at Luftfartstilsynet skal kunne vurdere om vilkårene for tillatelse er oppfylt.

Kravene til en søknad om tillatelse, spesielt kravene til sikkerhetsvurderingen, vil variere ut fra risikoen raketten og oppskytingen av den medfører. For å motvirke eventuelle misforståelser og lette arbeidet med utarbeidelse av søknaden, bør operatøren kontakte Luftfartstilsynet for en forhåndskonferanse før søknaden sendes.

Under er det gitt mer informasjon om de ulike delene som må inngå i søknaden.

1. Informasjon om den planlagte oppskytningen, inkludert spesifikasjoner for raketten og drivstoff
   Beskrivelsen må inneholde informasjon om:
   • Oppskytingssted
     • Koordinater for oppskytingsstedet og kart der oppskytingsstedet er vist.
   • Tidsvindu
     • Planlagt tidsvindu for oppskyting (start–slutt).
     • Eventuelle reservetidspunkt.
   • Raketten
     • Størrelse (høyde/diameter).
     • Oppbygging, for eksempel antall trinn.
     • Motor, inkludert detaljer om motortype og drivstoff.
     • Dersom det benyttes en CE-merket motor med en klasse høyere enn klasse D, må det dokumenteres at denne lovlig kan brukes. Slike motorer regnes som pyrotekniske artikler. For mer informasjon, se nettsidene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
2. Informasjon om eventuell nyttelast ombord, inkludert innhold av farlige materialer
   Dersom raketten skal ha nyttelast om bord, må informasjon om dette inngå i søknaden. Det må beskrives hvilken nyttelast det er tale om, og det må spesifiseres om det inngår farlige materialer, og i så fall hvilke.
3. Informasjon om oppskytingsbane
   I banebeskrivelsen inngår:
   • Planlagt asimut
   • Forventet høydeprofil og apogeum
   • Beskrivelse av rakettbanen inkludert forventet landingsområde
4. Informasjon om området som kan bli berørt av planlagt eller ikke-planlagt nedfall
   I tillegg til koordinater for selve oppskytingsstedet må det gis en beskrivelse av topografien på og rundt oppskytingsstedet samt det planlagte nedfallstedet. Det bør beskrives om det på eller nær oppskytingsstedet og det planlagte nedfallsstedet er bebyggelse og infrastruktur, for eksempel kraftledninger.
5. Sikkerhetsvurdering i samsvar med § 11
   For nærmere beskrivelse, se Sikkerhetsvurdering (safety case).
   
6. Opplysninger om miljøvurderingen etter § 17
   For nærmere beskrivelse, se Krav til oppskytings- og nedfallsområdet.
   
7. Dokumentasjon for forsikring som dekker ansvaret etter § 12
   For nærmere beskrivelse, se Forsikring.

Krav i andre regelverk

Oppskyting og håndtering av avanserte raketter kan også utløse krav etter annet regelverk enn luftfartslovgivningen.

Håndtering av farlige stoffer på bakken (herunder brannfarlige, reaksjonsfarlige og trykksatte stoffer) omfattes av brann- og eksplosjonsvernloven og tilhørende forskrifter. Særlig er forskriften om håndtering av farlige stoffer relevant ved lagring og omtapping, og ved større mengder kan også storulykkeforskriften komme til anvendelse.

Dersom raketten inneholder eksplosiver eller pyroteknisk materiale, gjelder krav etter eksplosivforskriften og forskriften om fyrverkeri og pyrotekniske varer. I slike tilfeller kan det være krav om særskilt kompetanse og tillatelse.

Oppskyting av avanserte raketter vil derfor i enkelte tilfeller også kreve tillatelse fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Som en del av planleggingen anbefales operatører derfor å kontakte DSB for avklaring.

Til forskriftens § 11.

For avanserte raketter må det utarbeides en sikkerhetsvurdering for hver oppskyting, ofte omtalt som et safety case. Sikkerhetsvurderingen skal være tilpasset den enkelte rakettoppskyting og risikoen knyttet til den. For å utarbeide en sikkerhetsvurdering vil det som regel være behov for å utarbeide et enkelt, men helhetlig sikkerhetsstyringssystem.

Formålet med sikkerhetsvurderingen er å vise at man som operatør har kontroll over egen operasjon og dens tilhørende risikoer, at hensynet til tredjepart er ivaretatt, og at det finnes klare prosedyrer for gjennomføring av operasjonen. Sikkerhetsvurderingen må vise hvordan sikkerheten ivaretas under og etter oppskyting.

Sikkerhetsvurdering – minimumsinnhold 

Sikkerhetsvurderingen (safety case) er i praksis en helhetlig redegjørelse med støttedokumentasjon som viser at den planlagte oppskytingen kan gjennomføres uten uakseptabel risiko for noen tredjepart, det vil si personer på bakken som ikke tar del i oppskytingen, luftfartøy, skipstrafikk eller noens eiendom. Safety caset består av to hovedelementer:

• Risikovurdering: Identifisere farer, vurdere risiko og fastsette risikoreduserende tiltak.
• Flysikkerhetsanalyse (Flight Safety Analysis): Teknisk analyse av nominell flukt, avvik og konsekvensene av avvik, inkludert nedslagskonturer og effekten av tiltak.
  
  

Sikkerhetsvurderingen skal være strukturert, etterprøvbar og konsistent og gi et komplett beslutningsgrunnlag for planlegging og gjennomføring av oppskytingene.

Risikovurdering

Hensikten med risikovurderingen er å dokumentere at operatøren systematisk har identifisert vesentlige risikoer, vurdert dem og koblet konkrete tiltak til hver vesentlig risiko.

En risikovurdering vil normalt inneholde:

• Liste som dekker:
  • Fluktrelaterte farer: avvik i bane, feiltenning, tidlig cutoff, svikt i recovery, fragmentering.
  • Risiko på bakken: for eksempel publikum innenfor oppskytingsområdet og brann.
  • Luftromsrisiko: risiko for andre aktører i luftrommet.
  • Hvis aktuelt, risiko for aktører i havområder.

• Enkel risikomatrise
• For eksempel 5×5, hvor inndelingen av risikonivåer er forklart, eller en tilsvarende kvalitativ vurdering.
  
  

Normalt stilles det ikke krav om sannsynlighetsdata, pålitelighetsanalyse eller kvantitativ risikoanalyse. For mer avanserte operasjoner vil det være forventet en tydeligere redegjørelse for hvordan residualrisikoen er akseptabel.

Se også Sikkerhet under oppskyting.

Eksplosjon eller hendelse på oppskytingsstedet

Man må vise at konsekvensene av en alvorlig hendelse på oppskytingsstedet er vurdert og håndtert gjennom tilstrekkelige tiltak.

Forventet innhold: 

• En enkel beregning eller vurdering av maksimal energi ved en hendelse på oppskytingsstedet, uttrykt som TNT-ekvivalent eller tilsvarende konservativ antakelse.
• Fastsettelse av en sikkerhetsradius rundt oppskytingsstedet basert på denne vurderingen.
• Dokumentasjon som viser at bygninger, offentlige veier og eventuelle publikumsområder ligger utenfor sikkerhetsradiusen.
  
  

Det vil normalt ikke være krav om detaljert eksplosjonsmodellering. En konservativ og etterprøvbar vurdering er tilstrekkelig.

Flysikkerhetsanalyse

En flysikkerhetsanalyse skal vise at den planlagte oppskytingen – med tilhørende tiltak – gir akseptabel risiko for enhver tredjepart. Analysen skal beskrive både nominell flukt, avvik og teoretisk mulig worst case, og demonstrere hvordan tiltakene påvirker utfallet.

I en flysikkerhetsanalyse inngår det normalt følgende:

1. Operasjonsbeskrivelse, inkludert alle faser (forberedelse, nedtelling, oppskyting og recovery). Operasjonsbeskrivelsen må gi et helhetlig bilde av den planlagte oppskytningen.
2. Farer/avvik av betydning for tredjepart.
3. Metodevalg og modeller, inkludert en redegjørelse for hvorfor den valgte tilnærmingen er egnet.
4. Forutsetninger, begrensninger og usikkerheter.
5. Nominell bane og avvikende baner; nedslagskonturer (percentil eller envelope).
6. Maksimal rekkevidde horisontalt og vertikalt.
7. Dimensjonert oppskytings- og nedfallsområde (bakke/luftrom/sjø).
8. Validering og verifisering av modeller og numeriske metoder.
9. Endringsstyring: beskrivelse av hvordan analysen oppdateres ved endringer i egenskaper ved raketten, motoren, prosedyrer eller værgrunnlag.
   
   

Flysikkerhetsanalysen tilpasses operasjonen. Metoden bør stå i forhold til operasjonens kompleksitet og risiko. Akseptable metoder inkluderer, men er ikke begrenset til:

• Konservative «worst case» envelopes
• Monte Carlo-simuleringer
• Deterministiske parameter‑sveip
• IIP-basert nedslagskontroll
• Kernel density estimation
  
  

Feilhendelser som kan være aktuelt å vurdere i flysikkerhetsanalysen:

• Ujevn thrust / thrust oscillasjoner
• Tidlig cutoff
• Motorfeil/tenningstypefeil
• Avgang med feil railvinkel
• Stabilitetsavvik
• Strukturelt brudd
• Eksplosiv motorfeil med fragmentering
• Trinn/separasjon/styring: relevante feilhendelser per element
  
  

Værforhold som bør vurderes i flysikkerhetsanalysen:

• Vindgrenser ved bakken, vindprofil/vindskjærgrenser i høyden.
• Bruk av historiske vinddata fra de siste årene for perioden rundt oppskytingsdatoen (for eksempel mai–juli for en oppskyting i juni). Dette er for å sikre et representativt datagrunnlag.
• Informasjon om flyvær (MET), inkl. vind i høyden, finnes på Avinor ippc.no. 
• Som en generell retningslinje bør oppskyting ikke finne sted dersom vindstyrken overstiger 9 m/s.
  
  

Operatøren må i søknaden vedlegge kart som tydelig viser: 

• Oppskytings- og nedfallsområder: Markering av utskytingsstedet og forventet nedslagsfelt (inkludert beregnet baneavvik/dispersjon).
• Indre sikkerhetssone: Markering av indre sikkerhetssone i forberedelsesperioden, der det kun er adgang for personell med definerte funksjoner og oppgaver.
  
  

Om worst case-analyse

For mindre raketter og operasjoner der det finnes et tilstrekkelig oppskytings- og nedfallsområde, kan en enkel og konservativ worst case-tilnærming benyttes som utgangspunkt for flysikkerhetsanalysen. Metoden er robust, enkel og rask å bruke.

Worst case-tilnærming kan benyttes der oppskytingen kan gjennomføres innenfor det området som er tilgjengelig, for eksempel innenfor en stor grunneiendom eller et militært skytefelt. Dersom man går ut over det tilgjengelige området, må det benyttes mer presise og tilpassede analysemetoder i tråd med operasjonens risikoprofil. Mer avanserte operasjoner krever et høyere dokumentasjonsnivå og en mer helhetlig Flight Safety-styring.

En slik analyse består typisk av:

• Monte Carlo-simuleringer med for eksempel 100 000 kjøringer og konvergens på nivå 3 sigma,
  eller en tilsvarende konservativ metode.
• Variasjon av relevante parametere, for eksempel:
• oppskytningsvinkel (for eksempel 20–60°)
• asimut (relevant sektor eller 360°)
• vindstyrke og vindretning innen realistiske grenser (med bruk av historiske vinddata for flere år og måneder rundt planlagt oppskytingsvindu)
• motorimpuls (f.eks. opp mot 10 % variasjon)
• masse, stabilitet og aerodynamiske koeffisienter
  
  

Leveranser vil være:

• Nedslagskontur
  En tydelig fremstilling av nedslagsfordeling for avvik med 3σ-kontur eller konservativ envelope som dekker realistiske scenarier.
• Maksimal rekkevidde
  Største horisontale og vertikale utstrekning basert på de samme forutsetningene.
  
• Foreslått fareområde
  Fareområde på bakken og i luftrom dimensjonert med tilstrekkelig margin utover beregnet kontur.
  
  

Tilfeller der worst case-analysen krever større areal enn det som er tilgjengelig

Når den innledende analysen viser at maksimal teoretisk rekkevidde går ut over tilgjengelig areal (oppskytings- og nedfallsområdet), må analysen raffineres. Det samme gjelder dersom den innledende analysen viser at maksimal teoretisk rekkevidde berører bebyggelse eller infrastruktur.

For å ivareta sikkerheten til alle som ikke deltar i aktiviteten, vil kravene til analyse og dokumentasjon være strengere dersom bebyggelse og infrastruktur kan bli berørt.

Dersom den maksimale worst case-analysen går ut over tilgjengelig areal, må operatøren stegvis bevege seg i retning av mer presise beregninger for å innsnevre fareområdet og dokumentere restrisikoen. Det er operatørens eget ansvar å identifisere, kartlegge og verifisere de tekniske feilscenariene som er relevante for det spesifikke systemet, for eksempel ved hjelp av en fullstendig feilmodus- og effektanalyse (FMEA) koblet til numeriske fluktbanesimuleringer under svikt (Malfunction Turn). Som et minimum bør rakettens svingkapasitet kartlegges og gjøres rede for, samt restrisikoen ved teknisk svikt.

En nominell oppskyting på nær 90 grader åpner for uforutsigbare avvik i alle retninger. En tilpasset utskytingsvinkel (eksempelvis ned mot 70–80 grader) kan benyttes for å etablere en definert fluktvektor. For å indikere risikoomfanget i bakkant av en slik vinkling, må det gjøres representative beregninger av troverdige feiltyper. Disse inkluderer, men er ikke begrenset til, scenarier som finnebrudd, motor- eller dysesvikt, samt strukturell gjennombrenning. Dette kan eksemplifiseres ved en asymmetrisk endring i skyvekraftsvektoren (thrust vector misalignment) eller en strukturell svikt kort tid etter avgang (f.eks. ved 0,5, 1 eller 2 sekunder).

Det er operatørens ansvar å identifisere og rasjonalisere disse scenariene basert på egen spesifikk teknologi og valg av motor. Formålet er å beregne hvor en eventuell feilbane vil havne, og vise om den resulterende spredningsellipsen (som må inneholde både nominelle baner og alle tenkelige baner) kan holdes innenfor oppskytings- og nedfallsområdet. Operatøren må sikre at ingen tredjepart er innenfor området, både på land og til sjøs, for å ivareta sikkerheten; se mer under § 16.

Til forskriftens § 12.

Det skal foreligge enkle, skriftlige prosedyrer for gjennomføring av oppskytingen, tilpasset den aktuelle oppskytingen. Prosedyrer skal sikre at operasjonen gjennomføres i samsvar med planen, og at beslutningspunkter og ansvar er tydelig fastsatt.

Forskriften fastsetter hvilke prosedyrer som minimum skal foreligge. Operatøren må på forespørsel oversende prosedyrene til Luftfartstilsynet som en del av dokumentasjonen av sikkerhetsvurderingen.

Prosedyrer inneholder normalt disse punktene:

1. Readiness review
   
   • Kontroll av at alle systemer og eksterne forhold er innenfor tillatelsen og kravene som følger av forskriften.
   • Systemstatus: Verifisering av rakettens tekniske integritet og eventuell nyttelast.
   • Flight constraints: Kontroll av værforhold (vindprofiler, skydekke, m.m.) mot de grenseverdiene som ligger til grunn for sikkerhetsvurderingen.
   • Sperringer: Bekreftelse på at oppskytings- og nedfallsområder for land/sjø/luft er etablert, aktive og tomme.
   • Sign-off: Formell signering (analogt eller digitalt) av sikkerhetslederen for å bekrefte at alle sikkerhetskriterier er oppfylt.
2. Nedtellingsprosedyre (Countdown)
   • T-minus-struktur: Operasjonelle steg fordelt på en fast tidslinje (f.eks. T-60 min til T-0).
   • Obligatorisk GO/NO-GO-bekreftelse fra alle nøkkelroller.
   • «Clear Range»: Siste verifisering av at ingen befinner seg i oppskytings- og nedfallsområdet før armering.
   • Sambandsdisiplin: Bruk av standardiserte meldinger for å unngå misforståelser under nedtellingen.
3. Abort-prosedyrer
   • Prosedyrer for å stanse oppskytingen på en trygg måte ved avvik før T0/oppskyting.
   • Abortkriterier: Definerte tekniske eller operasjonelle feil som utløser umiddelbar stans før T-0.
   • Beslutningsmyndighet: Sikkerhetsleder har absolutt myndighet, men alle operative ledd kan eskalere sikkerhetsbrudd.
   • Misfire / Hangfire: Spesifikk prosedyre for udetonert motor eller rakett som henger fast på rampen (ventetider og sikker tilnærming).
   • Plan for sikker tømming av drivstoff, fjerning av tennere eller deaktivering av pyroteknikk etter en abort.
4. Beredskapsprosedyrer
   • Håndtering av kritiske situasjoner etter at nedtellingen har startet eller flukten er påbegynt.
   • Brannhåndtering: Tiltak ved brann på eller rundt oppskytingsstedet, eller ved vegetasjonsbrann i nedslagsfeltet.
   • Personskade: Plan for evakuering og førstehjelp samt definerte møteplasser for nødetater.
   • Avvik: Håndtering av rakett som ikke følger planlagt bane eller som lander utenfor definert område.
5. Prosedyrer for opplæring og trening
   • Kontroll av at personell har nødvendig kompetanse for sine funksjoner.
   • Rolleforståelse: teoretisk gjennomgang av ansvar, fullmakter og beslutningskriterier for hver rolle.
   • Praktiske øvelser i normal nedtelling og håndtering av simulerte abortscenarier (dry runs).
   • Sjekklistetrening: Opplæring i bruk av operative sjekklister for å sikre en konsistent gjennomføring.
   • Sertifisering: Dokumentasjon på at personell har nødvendig erfaring eller kursing (for eksempel et pyroteknikksertifikat).

Til forskriftens § 13 andre og tredje ledd.

Oppskyting av avanserte raketter kan utgjøre en risiko for luftfartøy, særlig i områder der det foregår flyging i lav høyde. Slik risiko er spesielt stor i kontrollert luftrom og i nærheten av lufthavner. Det er derfor som hovedregel forbudt å skyte opp raketter i disse områdene. Oppskyting på eller i nærheten av en lufthavn krever tillatelse fra lufttrafikktjenesten.

Oversikt over norske lufthavner finnes på nettsiden ippc.no. Under menyvalget «Norwegian airspace» finnes informasjon om kontrollert luftrom (CTR) og trafikkinformasjonssoner (TIZ).

Til forskriftens § 14 første ledd.

Oppskyting av raketter vil utgjøre en risiko for luftfartøy i området. Utenfor tettbygd strøk er tillatt minstehøyde for bemannet luftfartøy om lag 150 meter (500 fot), mens militære luftfartøy også kan operere lavere. Ubemannede luftfartøy vil også operere i lave høyder. Det vil ofte være nødvendig å opprette et fareområde, slik at luftfarten blir varslet om oppskytingen, eller et restriksjonsområde som luftfartøy får forbud mot å fly inn i.

Det er den som gjennomfører aktiviteten, som er ansvarlig for å vurdere konsekvensene for andre luftromsbrukere og ta initiativ til å avklare behovet for tiltak for å beskytte andre i det aktuelle luftrommet. Dette ansvaret innebærer at operatøren må: 

• Avklare med Luftfartstilsynet om det er behov for beskyttelsestiltak i luftrommet. Dette kan, som nevnt, være etablering av et fareområde eller et restriksjonsområde. Søknad om fareområde må sendes til Luftfartstilsynet i god tid før den planlagte oppskytingen. Mer informasjon om søknader om fare- og restriksjonsområder finnes i forskrift 14. desember 2021 nr. 3530 om luftromsorganisering, kapittel 5.
• Avklare med lufttrafikktjenesten om det er behov for tillatelse.

Til forskriftens § 15.

Forskriften stiller krav om at oppskytings- og nedfallsområdet er åpent og oversiktlig og at det er tilstrekkelig sikkerhetsavstand i alle retninger. Det er sikkerhetsvurderingen etter § 11 som bestemmer hvor stort oppskytings- og nedfallsområde som er nødvendig for at kravet er oppfylt. Det følger av eiendomsretten at grunneier bestemmer over egen eiendom. Oppskyting av raketter er ikke en del av allemannsretten. Slik aktivitet krever derfor grunneiers tillatelse.

For raketter med CE-merkede motorer kan følgende avstander være veiledende:

1. Klasse E: Åpent område, korteste side ca. 150–300 meter; personer ≥ 15–30 m fra oppskytingsstedet.
2. Klasse F–G: Åpent område ≥ 300 meter; personer ≥ 30–40 m fra oppskytingsstedet.
   
   

Dersom det er vind, publikum eller flere samtidige oppskytinger, bør man vurdere å øke avstandene. Generelt er det bedre med god plass og ekstra marginer. Se også eget avsnitt om vind.

Avsperring av et område bør avklares med grunneier.

Det skal også fastsettes en sikkerhetsavstand til personer der det i risikovurderingen blant annet skal tas hensyn til total impuls, maksimal forventet masse og energi, motor- og drivmiddelkategori og planlagt apogeum. For å ivareta sikkerheten bør oppskyting ikke skje ved høy brannfare (tørr vegetasjon rundt oppskytingsstedet).  

Til forskriftens § 16.

Operatøren må sørge for at oppskyting av en avansert rakett gjennomføres i henhold til gitte tillatelser og gjeldende prosedyrer, slik at sikkerheten under oppskytingen ivaretas.

Operatøren må, for å ivareta sikkerheten, sikre at ingen tredjepart er innenfor området, både på land og til sjøs.

Bakkesikkerhet – område, varsling og beredskap

Tiltak for bakkesikkerhet skal ivareta sikkerheten under forberedelse, nedtelling, oppskyting og etterarbeid. Tiltakene skal være operative, lett forståelige og tilpasset den konkrete lokasjonen og oppskytingen og inngå som en integrert del av den samlede sikkerhetsvurderingen.

Det må fremgå at:

• Grunneiers tillatelse er innhentet.
• Oppskytings- og nedfallsområder er tydelig definert.
• Oppskytings- og nedfallsområder er under kontroll.
• Personer som kan bli berørt er varslet.
  
  

Det vil være et absolutt vilkår at tenning skjer via et elektrisk tennsystem utstyrt med en fysisk, avtagbar sikkerhetsnøkkel og en fjærbelastet bryter (dead-man's switch). Ved tenningsfeil (misfire) skal tennsystemet umiddelbart gjøres strømløst ved at sikkerhetsnøkkelen fjernes, hvorpå det skal ventes i minst 60 sekunder før personell tillates å nærme seg utskytingsrampen. Tennsystemet skal i tillegg være utstyrt med en visuell eller auditiv indikator som verifiserer at systemet er i en sikker tilstand før den fysiske sikkerhetsnøkkelen settes inn og systemet armeres. Dette sikrer en uavhengig barriere mot utilsiktet tenning under installasjon av tennsatsen på utskytingsrampen.

Områdekontroll og perimetersikring

Områdekontroll er et tiltak for å sikre at ingen uvedkommende (tredjepart), kjøretøy, båter eller andre fartøy oppholder seg innenfor oppskytings- og nedfallsområdet under hele oppskytingssekvensen. Ved oppskyting over hav er det ikke tilstrekkelig å kun utstede NOTMAR over et havområde der nedfall forventes. Det aktuelle området må overvåkes for å sikre at ingen båter befinner seg i området når oppskyting skal foregå. Dersom båter er i området, må oppskytingen utsettes eller avbrytes.

Operatøren må ha kart som tydelig viser:

• Oppskytings- og nedfallsområder: Markering av utskytingsstedet og forventet nedslagsfelt (inkludert beregnet baneavvik/dispersjon).
• Indre sikkerhetssone: Markering av indre sikkerhetssone i forberedelsesperioden, der det kun er adgang for personell med definerte funksjoner og oppgaver.
• Plassering av fysiske sperringer og vaktposter.
  
  

Sikkerhetstiltakene skal stå i forhold til risikoen og hindre ferdsel inn i oppskytings- og nedfallsområdet:

• Skilt og varsling: Oppslag ved adkomstveier som informerer om pågående operasjon og ferdselsforbud. Et ferdselsforbud må være fastsatt av grunneier.
• Fysiske barrierer: Bruk av sperrebånd, gjerder eller naturlige hindringer (for eksempel terreng eller vann) for å markere grenser.
• Vaktposter: Bemanning av alle naturlige innfartsveier, stier og adkomstpunkter. Operatøren må spesifisere antall vakter og deres plassering.
  
  

Under nedtellingen skal det gjennomføres en systematisk kontroll for å bekrefte at området er tomt. En prosedyre for «Range Clear» kan være:

• Kontrolltidspunkt: Fastsettes i T-minus-strukturen (f.eks. T-15 minutter).
• Verifisering: Hver vaktpost avgir status «Clear» til sikkerhetslederen over samband.
• Stansmyndighet: Dersom uvedkommende observeres, må enhver vaktpost rapportere dette, og sikkerhetsleder må ha myndighet til å holde igjen eller avbryte nedtellingen umiddelbart. Det samme gjelder ved oppskyting over havet dersom båter eller andre fartøy observeres innenfor fareområdet.
  
  

Som en del av områdekontrollen må nødvendig beredskapsutstyr være strategisk plassert og klart til bruk:

• Brannvern: Slokkemidler lett tilgjengelig (for eksempel pulverapparater, vannkanner eller branntepper) dimensjonert for både oppskytingsområdet og potensiell vegetasjonsbrann.
• Førstehjelp: Komplett førstehjelpsutstyr lett tilgjengelig, samt plan for evakuering av skadde til en avtalt møteplass for nødetater.
  
  

Kontakten med nødetater bør avklares. Det må defineres hvem som skal kontakte nødetatene, og hvilke relevante telefonnumre som skal brukes. Det bør også avklares hvordan nødetatene på forhånd informeres om oppskytingen.

Om utskytingsrampen

Utskytingsrampen må være utstyrt med en mekanisk styreskinne (launch rail) som er dimensjonert for å bære rakettens fulle vekt under vindbelastning på bakken.

Styreskinnen må ha en dokumentert lengde som sikrer at raketten oppnår en kritisk minimumshastighet (styrehastighet, normalt over 12–15 m/s) før den forlater skinnen

Ansvar, rolle- og kompetanseoversikt

Operatøren må definere funksjoner og ansvar for alle deltakere i oppskytningen. Operatøren må dokumentere hvilke funksjoner som inngår i gjennomføringen av oppskytingen og hvilken kompetanse de som innehar de ulike funksjonene har. Det må også beskrives hvordan funksjoner fordeles for en sikker og kontrollert gjennomføring av oppskytingen. Beskrivelsen av funksjoner kan, på forespørsel fra Luftfartstilsynet, måtte sendes som en del av søknaden.

Funksjonene vil ofte være:

Sikkerhetsleder:

• Innehar den overordnede stansfullmakten og kan avbryte operasjonen på et hvilket som helst tidspunkt dersom sikkerheten ikke kan ivaretas.
• Ansvarlig for «Range Clear» – bekrefter at oppskytings- og nedfallsområder på bakken, i luften og på sjøen er tomme.
• Gir endelig GO/NO-GO basert på sikkerhetskriterier før tenning.
  
  

Flysikkerhetsleder:

• Overvåker rakettens planlagte bane.
• Ansvarlig for søknad om fare- eller restriksjonsområde for luftrommet og eventuell etablering av NOTMAR.
• Ansvarlig for koordinering med lufttrafikktjenesten før og under oppskytingen.
  
  

Operasjonsleder / ansvarlig leder:

• Har det overordnede administrative ansvaret for at oppskytingen gjennomføres i samsvar med den tillatelsen som er gitt.
• Sikrer at alle ledd i organisasjonen har de nødvendige ressursene for å utføre sine oppgaver trygt.
  
  

Kommunikasjonsansvarlig/sambandssjef:

• Opprettholder kontinuerlig kontakt mellom alle operasjonsposter (oppskytingssted, kontrollrom, vakter).
• Ansvarlig for korrekt terminologi og disiplin i radiosambandet.
• Sikrer at statusformidling (nedtelling) skjer i sanntid når alle involverte parter er involvert.
  
  

Ansvarlig for oppskytingssted:

• Ansvarlig for klargjøring av utskytingsrampen og rakettens mekaniske integritet.
• Leder installasjon av motor/tenner(e).
• Sikrer at alle fysiske barrierer på utskytingsplassen er intakte og at personell er evakuert før armering.
  
  

Ansvarlig for bakkesikkerhet:

• Ansvarlig for håndtering av farlig gods, drivstoff og trykksatte systemer på bakken.
• Sikrer at brannvernutstyr og førstehjelpsberedskap er strategisk plassert og operativt.
  
  

Områdevakter:

• Overvåker definerte perimeterlinjer og adkomstveier.
• Rapporterer brudd på sperringer eller uautorisert bevegelse av publikum/fartøy inn i oppskytings- og nedfallsområdet.
• Verifiserer at deres tildelte sektor er «clear» for sikkerhetslederen.
  
  

Beredskapsansvarlig:

• Ansvarlig for å iverksette beredskapsplanen ved uhell (brann, personskade eller utilsiktet nedslag).
• Koordinerer med nødetater og sikrer at evakueringsrutene er åpne.
  
  

Det må foreligge en oversikt over alle funksjoner, der navn på den som innehar funksjonen og vedkommendes kompetanse er oppført.

Til forskriftens § 17.

Bestemmelsen skal sikre at miljøhensyn vurderes i planleggingen, og at nødvendig dialog med miljømyndigheter finner sted der dette er nødvendig

En rakettoppskyting kan ha negative konsekvenser for miljøet. Det kan for eksempel dreie seg om konsekvenser for vegetasjon ved en eventuell brann, konsekvenser ved bruk av miljøfarlige stoffer i raketten, eller andre negative konsekvenser for husdyr, ville fugler og andre dyr.

Forskriften pålegger derfor operatøren å vurdere hvilke konsekvenser en rakettoppskyting kan ha for miljøet i det aktuelle området. Dette handler om å kartlegge disse miljøkonsekvensene og planlegge tiltak der konsekvensene er negative, samt avdekke om oppskytingen vil omfattes av miljøvernregler. Spesielt bør det undersøkes om verneområder kan bli berørt av oppskytingen. I verneområder kan det gjelde særskilte restriksjoner for å hindre forstyrrelse av dyrelivet, herunder ferdselsforbud i sårbare perioder. Ved vurdering av rakettoppskyting må det derfor tas hensyn til mulig påvirkning på områder med viktige økologiske funksjoner, særlig konsekvenser for dyrelivet i yngleperioden, som er spesielt sårbart.

Forholdet til forurensningsloven må også vurderes ved oppskyting av raketter. Normalt vil direkte utslipp eller støy fra raketter være begrenset og ikke kreve særskilt tillatelse etter forurensningsloven. Nedfall av hele eller deler av raketter kan imidlertid anses som avfall dersom det blir liggende i naturen. Etter forsøplingsforbudet i forurensingsloven § 28 er den ansvarlige for oppskytingen forpliktet til å unngå forsøpling og sørge for nødvendig opprydding, slik at avfallet ikke medfører skade eller ulempe for miljøet. Operatøren må derfor gjennomføre søk etter rakett/rakettdeler etter gjennomført oppskyting.

Mer informasjon finnes på Miljødirektoratets nettsider.

For å forenkle arbeidet med en slik miljøvurdering er det utarbeidet en sjekkliste for miljøvurdering. Denne er publisert sammen med veiledningen.

Luftfartstilsynet kan be om at miljøvurderingen fremlegges som en del av søknaden. Dette innebærer at miljøvurderingen ikke nødvendigvis må leveres sammen med søknaden om oppskytingstillatelse. I søknaden vil det i utgangspunktet være tilstrekkelig å bekrefte at miljøvurderingen er gjennomført. Luftfartstilsynet kan deretter, ved behov, be om å få tilsendt miljøvurderingen.

Til forskriftens § 18.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at tredjeperson ikke blir stående uten dekning for skade og direkte tap som følge av oppskytingsaktivitet. Bestemmelsen regulerer kravet til økonomisk dekning, og ikke grunnlaget for erstatningsansvar.

Operatøren må dokumentere at det foreligger forsikring eller annen økonomisk sikkerhet som kan dekke et eventuelt erstatningsansvar. Med annen økonomisk sikkerhet menes ordninger som gir tilsvarende reell dekning, for eksempel garantiordninger eller selvassuranse.

Kravet er utformet fleksibelt. Dette skyldes at forsikring for denne typen risiko i hovedsak tilbys i et spesialisert, internasjonalt marked og at tilgjengeligheten kan være begrenset, særlig for mindre eller ikke‑kommersielle aktører. Dersom forsikring ikke er tilgjengelig på rimelige vilkår, kan kravet oppfylles gjennom alternative løsninger, forutsatt at tredjeperson er tilstrekkelig sikret. Forsikring kan også tegnes hos utenlandske tilbydere, og flere operatører kan oppfylle kravet gjennom felles ordninger, for eksempel via en organisasjon eller en annen kollektiv løsning.

Ved vurderingen av om kravet er oppfylt, må det blant annet legges vekt på risikoen ved den aktuelle oppskytingen og det potensielle skadeomfanget. Kravet til dekning må stå i et rimelig forhold til aktiviteten.

Til forskriftens § 19.

Bestemmelsen gir Luftfartstilsynet hjemmel til å dispensere fra kravet om oppskytingstillatelse. Dispensasjon kan bare innvilges der kravene til sikkerhet etter en konkret vurdering anses ivaretatt. Dette kan for eksempel være tilfelle der Forsvaret eller en romhavn fasiliterer oppskytingen og ivaretar hensynene bak kravet om oppskytingstillatelse, og at dette vurderes av Luftfartstilsynet som tilstrekkelig.

Operatøren bør etter oppskyting utarbeide en sluttrapport for å sikre læring og dokumentere overholdelse av sikkerhetskravene.

• Hendelseslogg: En kronologisk oversikt over hele operasjonen, fra oppstart av nedtelling til sikring av landingsområdet, inkludert alle beslutningspunkter og kommunikasjonen mellom nøkkelroller.
• Operasjonelle detaljer: Dokumentasjon av dato, sted og tekniske spesifikasjoner for raketten.
• Avvikshåndtering (Anomalier): Beskrivelse av om oppskytingen gikk som planlagt. Eventuelle tekniske feil, avbrudd (aborts) eller avvik fra planlagt bane bør beskrives med en årsaksforklaring.
• Flightdata: Relevante data fra telemetri eller sporingssystemer som bekrefter den faktiske rakettbanen og maksimal høyde (apogee).
• Læringspunkter: En oppsummering av erfaringer dersom det er aktuelt med senere oppskytinger.